Dette betydde også starten på museets bunadarbeid. Barna i leikarringen skulle danse for crusiebåtturister og de skulle være iført “nasjonaldrakter”. Tanken om en egen romsdalsbunad var enda på begynnerstadiet, og dansernes drakter var henter fra foskjellige stedet i landet. Mali Furunes var instruktør, bunadsyer og omviser ved museet og hadde med seg en arv fra sin tid som skuespiller ved Det Norske Teater og sitt samarbeid, både med Hulda Garborg og Klara Semb.
I Romsdalsmuseets rike tekstilsamling fant hun etter hvert inspirasjon til å skape drakter med lokal tilhørighet. Interessen blomstret etter andre verdenskrig og etterspørselen steg hos lokale bunadprodusenter. På Romsdalsmuseet pågikk en kontinuerlig prosess, med søm av drakter og etter hvert også forskning omkring emnet.
På begynnelsen av 1980-tallet fikk museet en henvendelse fra konfirmantforeldre i Rødven. De ønsket hjelp til å utvikle en bunad på grunnlag av et brudeliv på Rødven Museum, for å kunne gi sine konfirmanter en drakt som var typisk for hjemstedet. Denne bunaden ble lagt fram for Bunad og Folkedraktrådet, og fikk status som kvinnebunad for Romsdal.
I årene framover ble flere draktplagg kopiert, og i dag produserer Romsdalsmueets bunadavdeling flere varianter av kvinnebunaden. Alle plaggene med tilhørende sølv er kopier av gjenstander fra museumssamlinger. En mannsbunad ble også utviklet. Denne er en kopi av brugdomsdrakt fra Grytten. Originalen er i Norsk Folkemuseums eie. Både kvinne- og mannsbunaden er anbefalt av Bunad og Folkedraktsrådet.